”Svaret er skattelettelser – hva var spørsmålet?” Omtrent slik er karikaturen på høyresidens politikk. Lave skatter fremstilles som et mål i seg selv. Men det er det ikke. Akkurat som venstresiden bør begrunne sitt standpunkt om høye skatter, må høyresiden forklare hvorfor skattene bør være lavere enn venstresiden vil ha dem.
Nå ser vi konturene av en ny skattedebatt. Det er bra! Den får frem viktige skillelinjer i politikken. Skatt er viktig fordi det også handler om mye mer enn verdier som kan telles.
De økonomiske argumentene for lavere skatter er velkjente, men ikke desto mindre viktige. Det er, og bør være, høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Det er også være en viktig oppgave for høyresiden å sørge for at ikke skattene blir så høye at de praktisk talt forsvinner i rent effektivitetstap.
Men det finnes også moralske argumenter for høyresidens syn. Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.
Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft.
Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”rasere velferden”.
Men det finnes selvsagt andre verdifulle felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. En offensiv høyreside, som skal representere et alternativ, kan ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.
Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Det minner om en femti år gammel kritikk av velferdsstaten fra økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien. Han mente at velferdsstaten over tid stod i fare for å utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og selveierdemokratiet. Han mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg det sosiale ansvaret til en upersonlig stat. Dessuten ville andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert, forvitre. Kritikken er ikke helt på siden femti år etter.
Statens løfter om å være alt for oss (”felleskapsløsninger”), reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Derfor er lavere skatter viktig.
Det er viktig at vi også har en verdidebatt om skatt. Det er en skjebnesvanger logikk som oppstår når tilstrekkelig mange velgere oppdager at de faktisk kan stemme seg til makt over andres ressurser. Hvis det er mange nok som bare ved å avgi stemme på et parti, kan vente seg en rekke goder og fordeler, uten å måtte ta regningen selv, så vil de kanskje også gjøre det. Hvis dette i tillegg blir legitimert gjennom politisk retorikk om rettferdighet og felleskap, så gjør det alt enklere for dem som av moralske grunner vil ha problemer med å lempe egen regning over på andre. Det blir simpelthen legitimt, også for dem som har nok fra før, å leve av andres innsats. Det er moralsk betenkelig og undergraver fremtiden for velferdsstaten.
(artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv)
torsdag 26. april 2012
torsdag 19. april 2012
Konkurranse, velferd og gevinstmotiver - på Sørlandet
Fædrelandsvennen trykket denne kronikken av meg i dag:
”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa legendariske Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950 og 60-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden. Spørsmålet er hvordan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan bidra til bærekraften i velferdsstater som tynges av økende forpliktelser. Dette angår også oljemarinerte nordmenn og debatten om den norske modellens fremtid.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Alle vet at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. For å si det med "NHO-språk" er konkurranse en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon, og behovet for innovasjon er ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, ikke minst var det tilfelle i Trondheim kommune. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Ifølge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige.
Men vi har også fått en grunnleggende debatt om privat sektors plass i velferdsordningene – eller ”privat profitt eller velferd?”, som skeptikerne til privat sektor opportunt beskriver det som. Fjorårets avsløringer av brudd på arbeidsmiljøloven ble for noen en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Klassisk kapitalismekritikk i ny tapning eller bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør være noe av hensikten med Kostra at tallene også kan brukes til ulike typer av sammenligninger og statistikk som kan bidra til forbedringer. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Før man belaster innbyggere og næringsliv ved å stramme til skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser. Så pass bør vi kreve av våre folkevalgte som er vist tilliten til å legge beslag på store deler av samfunnets opptjente midler til vårt felles beste.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Derfor må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse bidrar til dette. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 8000 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden? Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. Ved å konkurranseutsette 20 prosent av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold og omsorg i Kristiansand, kunne man frigjort rundt 70 millioner kroner. Hele 90 prosent av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode – altså midler til mer velferd. De private leverandørenes andel etter skatt, 10 prosent, vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å utvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og ikke minst de innbyggerne som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
(Publisert i Fædrelandsvennen 19.04.12)
”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa legendariske Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950 og 60-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden. Spørsmålet er hvordan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan bidra til bærekraften i velferdsstater som tynges av økende forpliktelser. Dette angår også oljemarinerte nordmenn og debatten om den norske modellens fremtid.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Alle vet at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. For å si det med "NHO-språk" er konkurranse en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon, og behovet for innovasjon er ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, ikke minst var det tilfelle i Trondheim kommune. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Ifølge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige.
Men vi har også fått en grunnleggende debatt om privat sektors plass i velferdsordningene – eller ”privat profitt eller velferd?”, som skeptikerne til privat sektor opportunt beskriver det som. Fjorårets avsløringer av brudd på arbeidsmiljøloven ble for noen en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Klassisk kapitalismekritikk i ny tapning eller bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør være noe av hensikten med Kostra at tallene også kan brukes til ulike typer av sammenligninger og statistikk som kan bidra til forbedringer. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Før man belaster innbyggere og næringsliv ved å stramme til skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser. Så pass bør vi kreve av våre folkevalgte som er vist tilliten til å legge beslag på store deler av samfunnets opptjente midler til vårt felles beste.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Derfor må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse bidrar til dette. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 8000 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden? Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. Ved å konkurranseutsette 20 prosent av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold og omsorg i Kristiansand, kunne man frigjort rundt 70 millioner kroner. Hele 90 prosent av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode – altså midler til mer velferd. De private leverandørenes andel etter skatt, 10 prosent, vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å utvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og ikke minst de innbyggerne som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
(Publisert i Fædrelandsvennen 19.04.12)
onsdag 28. mars 2012
"Fra hjem til institusjon"
Aften skrev nylig om situasjonen ved Midtåsenhjemmet - et sykehjem i Oslo som ble drevet av Adecco Helse frem til kommunen (Sykehjemsetaten) overtok driften etter fjorårets avsløring av brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. I Aftens artikkel fremgår det at kvaliteten på sykehjemmet har fått en knekk etter at driften ble overtatt av kommunen. Tilsynsutvalget siteres på at: "Det generelle inntrykket etter møtet med de pårørende var at tjenestetilbudet ved sykehjemmet synes å ha blitt dårligere etter at Sykehjemsetaten overtok driften.»
Svein Yngve Madsen i LO-aktuelt har en interessant artikkel om dette hvor han gjentar kjente argumenter mot privat drift (eller privatisering som han feilaktig velger å kalle det). Det interessante i Madsens artikkel er følgende sitat:
"Litt for ofte har jeg hørt fra ansatte som har byttet fra en offentlig til en privat arbeidsgiver at de opplever forandringen som positiv. De blir mer sett som arbeidstaker og får bedre faglig påfyll. Samdtidig som de opplever større grad av frihet og ansvar. Og mindre byråkrati."
Madsen sier også at "det offentlige har mye å lære av private virksomheter". Jeg er enig med Madsen. Private virksomheter kan selvsagt også lære av det offentlige. Dette bør gå begge veier - det er slik man blir bedre, til beste for brukerne av velferdstjenestene. En konsekvens av dette er jo at man må åpne opp for private virksomheter. I dag er det bare rundt 4 pst av samtlige sykehjemsplasser i landet som leveres av private (her definert som medlemmer i NHO Service). Skal læringseffekten, som også Madsen ønsker velkommen, økes burde innslaget av private alternativer vært mye større.
Svein Yngve Madsen i LO-aktuelt har en interessant artikkel om dette hvor han gjentar kjente argumenter mot privat drift (eller privatisering som han feilaktig velger å kalle det). Det interessante i Madsens artikkel er følgende sitat:
"Litt for ofte har jeg hørt fra ansatte som har byttet fra en offentlig til en privat arbeidsgiver at de opplever forandringen som positiv. De blir mer sett som arbeidstaker og får bedre faglig påfyll. Samdtidig som de opplever større grad av frihet og ansvar. Og mindre byråkrati."
Madsen sier også at "det offentlige har mye å lære av private virksomheter". Jeg er enig med Madsen. Private virksomheter kan selvsagt også lære av det offentlige. Dette bør gå begge veier - det er slik man blir bedre, til beste for brukerne av velferdstjenestene. En konsekvens av dette er jo at man må åpne opp for private virksomheter. I dag er det bare rundt 4 pst av samtlige sykehjemsplasser i landet som leveres av private (her definert som medlemmer i NHO Service). Skal læringseffekten, som også Madsen ønsker velkommen, økes burde innslaget av private alternativer vært mye større.
onsdag 21. mars 2012
Velferd og gevinst (2)
Mitt innlegg om temaet i Trønder-Avisa (se tidligere blogginnlegg i mars) førte til skarpe reaksjoner fra en lokal tillitsvalgt i Delta og en rådgiver i organisasjonen med det paradoksale navnet For Velferdsstaten. Innlegget fra For Velferdsstaten oste av desperasjon. Det er et faktum at stadig flere kommuner vurderer konkurranse som virkemiddel, på tross av skremselspropaganda om "skumle multinasjonale ansiktsløse selskaper med sugerør i felleskassa" som ivrer etter å besudle vår kjernesunne nordiske velferdsmodell med "amerikanske tilstander".
I fjorårets valgkamp brukte For Velferdsstaten og andre reformmotstandere 16 millioner kroner for å bekjempe det Fagforbundets Jan Davidsen omtalte som privatiseringspropaganda fra NHO Service. Mer penger enn FrP og Høyre til sammen brukte i sin valgkamp. Men, heldigvis kan man ikke kjøpe seg støtte. Et flertall i befolkningen er for økt bruk av konkurranse i kommunene og et veldig stort flertall (80 pst) ønsker å kunne velge mellom ulike leverandører av velferdstjenester i kommunene (kilde: Synovate for NHO i nov. 2011)
Jeg svarte på de to innleggene i Trønder-Avisa med dette innlegget i avisen i dag:
Hakk i plata om privatisering
Mitt innlegg 12. mars har fått organisasjonen "For Velferdstaten" og fagorganisasjonen Delta i Levanger til å reagere i to innlegg i avisen 15. mars. Kim André Åsheim hevder i et polemisk innlegg at NHO Service opererer med analyser som "ble slaktet nord og ned av en bred sammensetning av fagfolk" inkludert KS. Det er tøv. KS har uttalt at kommunene ikke bør bruke våre analyser som en fasit for den enkelte kommune. Det er vi helt enige i.
Vi har også understreket at Kostra, som er grunnlaget for våre analyser, er beheftet med svakheter. Men, Kostra gir det beste tallgrunnlaget vi kjenner om kommunene. Dette er kommunenes egne tall.
Våre analyser antyder hvilket potensiale som finnes for bedre ressursbruk (mer velferd for pengene). Vi er ikke alene om å vise potensialet for økt effektivitet i kommunene. Teknisk beregningsutvalg for kommunene viste i fjor i en analyse (utført for Aftenposten) et effektiviseringspotensiale i kommunene på 29 milliarder kroner. Analysene til NHO Service viser rundt 19 milliarder.
Både Åsheim og Arnstein Wekre i Delta viser til en nylig svensk undersøkelse som de mener beviser at konkurranse ikke har bidratt til økt effektivitet. Rapporten fra SNS (Studieforbundet næringsliv och samhälle) har møtt mye kritikk for at det trekkes politisk ladede konklusjoner som innholdet i rapporten ikke gir grunnlag for.
De fleste svenske studier på området viser et besparingspotensiale: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning (2006) har gått gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 % mens det på andre helseområder ligger på rundt 10%. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 %. Danske Rambøll gikk i 2008 gjennom europeiske erfaringer med konkurranse og privat drift og fant at effektiviseringsgevinstene lå mellom 20-30 prosent.
Derimot finnes foreløpig ingen grundige studier av andre dynamiske effekter som entreprenørskap og innovasjoner. Her trengs det mer kunnskap. Det er ikke ubetydelig for svensk økonomi at det finnes over 14000 bedrifter innen helse og omsorg i Sverige, og at disse eksporterer tjenester for over 13 milliarder kroner.
Den svenske rapporten har tittelen "Konkurrensens effekter" men unnlater å gå nærmere inn i en vesentlig effekt som valgfrihet utover å slå fast at de fleste oppfatter valgfrihet som en verdi i seg selv. I Sverige og Danmark er omfanget av fritt brukervalg i kommunene stort og økende. Dette skjer fordi folk ønsker valgfrihet og fordi erfaringene er gode. Konkurranse er virkemiddelet som gjør valgfriheten mulig.
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 21.03.12)
I fjorårets valgkamp brukte For Velferdsstaten og andre reformmotstandere 16 millioner kroner for å bekjempe det Fagforbundets Jan Davidsen omtalte som privatiseringspropaganda fra NHO Service. Mer penger enn FrP og Høyre til sammen brukte i sin valgkamp. Men, heldigvis kan man ikke kjøpe seg støtte. Et flertall i befolkningen er for økt bruk av konkurranse i kommunene og et veldig stort flertall (80 pst) ønsker å kunne velge mellom ulike leverandører av velferdstjenester i kommunene (kilde: Synovate for NHO i nov. 2011)
Jeg svarte på de to innleggene i Trønder-Avisa med dette innlegget i avisen i dag:
Hakk i plata om privatisering
Mitt innlegg 12. mars har fått organisasjonen "For Velferdstaten" og fagorganisasjonen Delta i Levanger til å reagere i to innlegg i avisen 15. mars. Kim André Åsheim hevder i et polemisk innlegg at NHO Service opererer med analyser som "ble slaktet nord og ned av en bred sammensetning av fagfolk" inkludert KS. Det er tøv. KS har uttalt at kommunene ikke bør bruke våre analyser som en fasit for den enkelte kommune. Det er vi helt enige i.
Vi har også understreket at Kostra, som er grunnlaget for våre analyser, er beheftet med svakheter. Men, Kostra gir det beste tallgrunnlaget vi kjenner om kommunene. Dette er kommunenes egne tall.
Våre analyser antyder hvilket potensiale som finnes for bedre ressursbruk (mer velferd for pengene). Vi er ikke alene om å vise potensialet for økt effektivitet i kommunene. Teknisk beregningsutvalg for kommunene viste i fjor i en analyse (utført for Aftenposten) et effektiviseringspotensiale i kommunene på 29 milliarder kroner. Analysene til NHO Service viser rundt 19 milliarder.
Både Åsheim og Arnstein Wekre i Delta viser til en nylig svensk undersøkelse som de mener beviser at konkurranse ikke har bidratt til økt effektivitet. Rapporten fra SNS (Studieforbundet næringsliv och samhälle) har møtt mye kritikk for at det trekkes politisk ladede konklusjoner som innholdet i rapporten ikke gir grunnlag for.
De fleste svenske studier på området viser et besparingspotensiale: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning (2006) har gått gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 % mens det på andre helseområder ligger på rundt 10%. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 %. Danske Rambøll gikk i 2008 gjennom europeiske erfaringer med konkurranse og privat drift og fant at effektiviseringsgevinstene lå mellom 20-30 prosent.
Derimot finnes foreløpig ingen grundige studier av andre dynamiske effekter som entreprenørskap og innovasjoner. Her trengs det mer kunnskap. Det er ikke ubetydelig for svensk økonomi at det finnes over 14000 bedrifter innen helse og omsorg i Sverige, og at disse eksporterer tjenester for over 13 milliarder kroner.
Den svenske rapporten har tittelen "Konkurrensens effekter" men unnlater å gå nærmere inn i en vesentlig effekt som valgfrihet utover å slå fast at de fleste oppfatter valgfrihet som en verdi i seg selv. I Sverige og Danmark er omfanget av fritt brukervalg i kommunene stort og økende. Dette skjer fordi folk ønsker valgfrihet og fordi erfaringene er gode. Konkurranse er virkemiddelet som gjør valgfriheten mulig.
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 21.03.12)
onsdag 14. mars 2012
Konkurranse på like vilkår
Det er populært å omfavne frivillig sektor. Selv sosialister erkjenner at privat sektor har en rolle å spille i samfunnet. Det er i seg selv et fremskritt. Men, når man prøver å slå en kile inn mellom den delen av privat sektor som defineres som frivillig og den andre delen som består av næringsliv, blir det mye surr. Den frivillige delen er liksom høyverdig og bra, mens den delen som erkjenner at den lever av penger (som alle andre)er mindre bra, eller regelrett suspekt. Det er denne mistenkeliggjøringen av næringslivet som undergraver fundamententet for velferden. Karl Sivesind er blant dem som argumenterer for å favorisere frivillig sektor på bekostning av næringslivet i tjenestesektoren. Jeg gir uttrykk for hva jeg mener om dette i en replikk i Dagens Næringsliv i dag:
Konkurranse på like vilkår
Karl H. Sivesind ved Institutt for Samfunnsforskning tar i DN 6. mars til orde for favorisering av frivillig sektor som leverandør av tjenester til det offentlige. Det er et blindspor når målet er å gjøre velferdsmodellen robust nok til å møte fremtidige utfordringer.
Sivesind har selvsagt rett i at frivillig sektor skal ha gode betingelser og har en naturlig plass i vår velferdsmodell. Frivillig sektor har en samfunnsverdi i seg selv som går ut over den rollen den spiller for å oppfylle velferdspolitiske mål. Men, når frivillig sektor inntar rollen som tjenesteprodusenter bør vi – fellesskapet - forvente samme grad av profesjonalitet, kvalitet og effektivitet som vi gjør av andre som leverer skattefinansierte tjenester. Det er det som betyr noe for om tjenestene bidrar til å styrke velferdsmodellen.
Mangfoldet av private tjenesteleverandører er viktig for å oppnå nødvendig kapasitet og for å møte folks ønsker om større valgfrihet. På samme måte som private bedrifter hjalp til med å nå målet om full barnehagedekning, bør de nå også inviteres med for å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen.
Spørsmålet er hvordan vi øker produktiviteten i tjenesteproduksjonen – mer velferd for pengene. Alle gode krefter bør delta, også næringslivet eller "fortjenesteorienterte selskaper", som Sivesind kaller det. Konkurranse på like vilkår mellom bedrifter og frivillige må til.
(DN 14.03.12)
Konkurranse på like vilkår
Karl H. Sivesind ved Institutt for Samfunnsforskning tar i DN 6. mars til orde for favorisering av frivillig sektor som leverandør av tjenester til det offentlige. Det er et blindspor når målet er å gjøre velferdsmodellen robust nok til å møte fremtidige utfordringer.
Sivesind har selvsagt rett i at frivillig sektor skal ha gode betingelser og har en naturlig plass i vår velferdsmodell. Frivillig sektor har en samfunnsverdi i seg selv som går ut over den rollen den spiller for å oppfylle velferdspolitiske mål. Men, når frivillig sektor inntar rollen som tjenesteprodusenter bør vi – fellesskapet - forvente samme grad av profesjonalitet, kvalitet og effektivitet som vi gjør av andre som leverer skattefinansierte tjenester. Det er det som betyr noe for om tjenestene bidrar til å styrke velferdsmodellen.
Mangfoldet av private tjenesteleverandører er viktig for å oppnå nødvendig kapasitet og for å møte folks ønsker om større valgfrihet. På samme måte som private bedrifter hjalp til med å nå målet om full barnehagedekning, bør de nå også inviteres med for å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen.
Spørsmålet er hvordan vi øker produktiviteten i tjenesteproduksjonen – mer velferd for pengene. Alle gode krefter bør delta, også næringslivet eller "fortjenesteorienterte selskaper", som Sivesind kaller det. Konkurranse på like vilkår mellom bedrifter og frivillige må til.
(DN 14.03.12)
mandag 12. mars 2012
Velferd og gevinst i Trøndelag
Kan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidra til bærekraften i vår velferdsmodell?
Svaret er ja og ett av virkemidlene handler om å nyttiggjøre de positive sidene ved konkurranse. Konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Konkurranse er også en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Følgelig bør vi se nærmere på hvordan konkurranse som virkemiddel kan brukes best mulig til gunst for mottagerne av velferdstjenester.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om behovet for regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, Trondheim kommune inkludert. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Arbeidstilsynet uttalte om saken at det ikke er grunnlag for å slå fast at det er noen forskjell på offentlig og privat når det gjelder brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. Fjorårets avsløringer ble brukt for langt mer enn hva det var verdt av dem som mener konkurranse og gevinstmotiver er en trussel mot hele velferdsmodellen.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Meget sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Det er ingen nyhet at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Følgelig må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse kan bidra til dette. Påstanden om at private har ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen.
Vår analyse for Trondheim og andre kommuner viser klart at den store velferdsprofitøren ved privat drift er kommunene og staten. Hele 90 prosent av frigjorte ressurser ville kunne brukes til mer velferd. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente. Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 12.03.12)
Analyser for 200 kommuner finnes på hjemmesiden til NHO Service
Svaret er ja og ett av virkemidlene handler om å nyttiggjøre de positive sidene ved konkurranse. Konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Konkurranse er også en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Følgelig bør vi se nærmere på hvordan konkurranse som virkemiddel kan brukes best mulig til gunst for mottagerne av velferdstjenester.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om behovet for regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, Trondheim kommune inkludert. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Arbeidstilsynet uttalte om saken at det ikke er grunnlag for å slå fast at det er noen forskjell på offentlig og privat når det gjelder brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. Fjorårets avsløringer ble brukt for langt mer enn hva det var verdt av dem som mener konkurranse og gevinstmotiver er en trussel mot hele velferdsmodellen.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Meget sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Det er ingen nyhet at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Følgelig må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse kan bidra til dette. Påstanden om at private har ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen.
Vår analyse for Trondheim og andre kommuner viser klart at den store velferdsprofitøren ved privat drift er kommunene og staten. Hele 90 prosent av frigjorte ressurser ville kunne brukes til mer velferd. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente. Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 12.03.12)
Analyser for 200 kommuner finnes på hjemmesiden til NHO Service
mandag 20. februar 2012
Lær av smarte naboer
Vi har smarte naboer. De har skjønt at man med ett eneste virkemiddel kan oppnå flere mål: bekjempe svart arbeid, fremme entreprenørskap blant kvinner, og møte folks behov for bistand i hjemmet. Vi snakker selvsagt om skattefradraget for tjenester i hjemmet som våre naboland Sverige, Finland og Danmark har innført.
Denne "nordiske modellen", som Norge så langt ikke har adoptert, får nå oppmerksomhet fra Storbritannias David Cameron som leter etter elementer til moderne familiepolitikk og nye grep for å skape arbeidsplasser.
I Sverige har skattefradraget for tjenester i hjemmet (typisk renhold og barnepass) bidratt til å gjøre flere tusen jobber hvite. Tall fra Almega, søsterorganisasjonen til NHO Service, viser at det i dag er rundt 11000 registrerte (hvite) jobber i sektoren. Før skattefradraget ble innført i 2007 var det bare noen få hundre registrerte arbeidstagere i sektoren.
En vanlig innvending mot ordningen er at det først og fremst er de som har mest fra før som som benytter seg av fradraget. Det faktum at ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er i seg selv ikke et holdbart argument for at tilbudet ikke bør eksistere. Men, tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå (SCB) viser at kjøperne av tjenester finnes i alle inntektsgrupper, og den gruppen som i størst grad benytter seg av ordningene er barnefamilier med helt gjennomsnittlig inntekt.
Forhåpentlig vil flere enn David Cameron la seg inspirere. Erfaringene er så gode at de fortjener oppmerksomhet fra programkomiteene i våre partier som nå er i gang med å lage programmer for neste stortingsperiode.
(innlegget stod på trykk i Nationen 20.02.2012)
Denne "nordiske modellen", som Norge så langt ikke har adoptert, får nå oppmerksomhet fra Storbritannias David Cameron som leter etter elementer til moderne familiepolitikk og nye grep for å skape arbeidsplasser.
I Sverige har skattefradraget for tjenester i hjemmet (typisk renhold og barnepass) bidratt til å gjøre flere tusen jobber hvite. Tall fra Almega, søsterorganisasjonen til NHO Service, viser at det i dag er rundt 11000 registrerte (hvite) jobber i sektoren. Før skattefradraget ble innført i 2007 var det bare noen få hundre registrerte arbeidstagere i sektoren.
En vanlig innvending mot ordningen er at det først og fremst er de som har mest fra før som som benytter seg av fradraget. Det faktum at ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er i seg selv ikke et holdbart argument for at tilbudet ikke bør eksistere. Men, tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå (SCB) viser at kjøperne av tjenester finnes i alle inntektsgrupper, og den gruppen som i størst grad benytter seg av ordningene er barnefamilier med helt gjennomsnittlig inntekt.
Forhåpentlig vil flere enn David Cameron la seg inspirere. Erfaringene er så gode at de fortjener oppmerksomhet fra programkomiteene i våre partier som nå er i gang med å lage programmer for neste stortingsperiode.
(innlegget stod på trykk i Nationen 20.02.2012)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
